42 år! Hurra!!
Jeg har roser på bordet, kake på kjøkkenbenken, det blir god mat til kvelds og gjengen min er ekstra snille med meg. Jeg har kaffe i koppen, føttene på bordkanten, og har det slett ikke så værst!
Dagen idag markerer også ettårsdagen for klinkekula mi. Det var på akkurat denne dagen i fjor jeg innså at «noe» var der. Noe som absolutt ikke hørte hjemme i en ellers rimelig perfekt pupp (rent objektivt, selvfølgelig).
Det første snevet av uro jeg gikk til legen med dagen etter. Den fjerne angsten jeg kjente i magen da jeg i beste mening, men meningsløst, dro på jobb på mandag. Den vonde følelsen av å ha null kontroll, da jeg lå på benken hos radiografen og fikk tatt biopsien. Gråten som satt nederst i brystet, som jeg ikke ville slippe løs, fordi jeg håpet i det lengste at det var irrasjonelt, at det var unødvendig å være så skrekkelig redd. Og telefonen som kom lille julaften med bekreftelsen på at alt jeg følte var virkelig. Rasjonellt. Kritisk. Livstruende.
Det første blogginnlegget gjør like vondt å lese idag, som jeg hadde det da jeg skrev det.
Det har gått et helt år, med tårer og latter, sorg og glede, tunge og fine dager.
Kvalme, smerter, søvnløshet, tårer. Omtanke, glede, trøst og støtte.
Jeg har mistet mye på veien, men dette året har også gitt meg gode øyeblikk.
Jeg har på mange måter kommet enda nærmere de jeg er glad i. Jeg har fått anledning til å bli kjent med nye, flotte mennesker. Jeg har ryddet plass til det som gjør meg godt, og satt det som var mindre positivt i en hylle lengre bak. Alt dette er jeg uendelig glad for!
Det har vært et år med mange «førstegangsopplevelser», og tilsvarende mange spørsmål om «sistegangsopplevelser».
Nå er jeg veldig ærlig.
Jeg tenkte mye på om sist jul skulle bli den siste. Lå våken om nettene og tenkte på alt jeg kanskje ikke skulle få oppleve. Om jeg i det hele tatt skulle få se vår og sommer komme, og kjenne solen varme igjen. Altfor mange tanker «om».
Etterhvert ble dagene til måneder. Optimismen steg mens håret falt. Og langt der fremme så jeg en ende på alt det vonde.
Den første gangen jeg kjente vinden dra i de nye hårtustene, stoppet jeg opp og nøt det.
Etter at all behandling var ferdig, satt jeg igjen som en annen person, en annen kropp.
Jeg har mange ettervirkninger og senskader av behandlingen som kanskje aldri blir borte. Pleier å si at jeg føler meg som en nittiåring.
Håret trenger en klipp nå, faktisk. Jeg står og går. Smilet er på plass. Jeg ser frisk ut.
Men det tar litt tid å bli Trine igjen. En litt annen Trine en det jeg var, men fortsatt Trine.
Dette blir en ny sistegangs. En positiv èn.
Jeg har bestemt meg for å ikke dvele mer over det som har vært, men se fremover. Og begynne med idag.
«Å ha fødselsdag er en fin ting!
Alternativet er mye værre»
Dagen i dag skal jeg bruke godt, på min måte.
Noen stor feiring blir det ikke, selv om jeg har kjent på at man burde feire mye mer. Både små og store ting.
Vi har alle så mye å glede oss over, så mye å feire. De fleste av oss uten å være klar over det.
Kategorier:#TaTilbakeLivet, 2016, Brystkreft, Etter, Trippel Negativ
Stikkord:#42, #Førstegangs, #Fremover, #Sistegangs
Silver Linings Notebook 
Og så deilig det er at du feirer dagen og at du kommer til å feire minst 42 til.
Verden er rikest når du er her.
Stor klem og vel overstått bursdag. ❤
LikerLiker
💕💖💕
LikerLiker