Min 41-årsdag 10. desember, var en fin dag, både på jobb og hjemme. God middag, flotte gaver fra mann, barn og svigers.
Slik en 41-årsdag skal være.
Jeg skulle ha fri dagen etter, fredag, og endelig komme i gang med julestria.
Jeg lå på sofaen, venstre hånd hvilte på høyre bryst, og jeg ble oppmerksom på en kul. Hadde kjent antydning til denne en gang før, for noen uker siden, men bare avfeid den med syklus og hormoner, uten å tenke mer på den. Men nå den var der fortsatt.
Måtte få Roy til å kjenne, noe som resulterte i ordre om å gå til legen dagen etter.
Slik ble det.
Før jeg rakk å komme meg så langt, hadde jeg – underbevisst – allerede begynt å bli redd, og så for meg værst tenkelig scenario, uten å være klar over det. Etter undersøkelse, var det klart at jeg skulle inn på mammografi i Bodø allerede før jul. Min omsorgsfulle lege har den virkningen på meg, at jeg gråter litt hver gang jeg kommer dit, om jeg så bare har litt vondt i halsen. Selvfølgelig ble det full åpning på krana.
Etterpå ristet jeg det av meg, og det ble det faktisk juleshopping, kafé med mamma, julestria var endelig i gang, og jeg hadde stålkontroll.
Helgen kom og gikk, uten de store tankene. Mandag skulle jeg ringe og avtale med sykehuset.
Dro på jobb som vanlig, med veska full av julegaver, et ekstraordinært stramt tidsskjema for kommende arbeidsuke, og tusen tanker i hodet. Stålkontrollen var borte.
Ringte sykehuset mellom (ikke planlagt tårevåte) samtaler med kollega 1 og 2, og fikk beskjed om å møte opp allerede onsdag. Rakk en kjapp samtale med sjefen mellom to møter, ble ønsket lykke til, og fikk orde om å tenke på meg selv. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke kom tilbake før over nyttår.
Vel hjemme, fikk ungene bittelitt info. Vi skulle dra neste dag, for å unngå kolonnekjøring over Saltfjellet og derav unødvendig forsinkelser. De tok det lett, det var jo udramatisk, en enkel undersøkelse.
Etter kjøreturen til Bodøbyen, fikk vi i oss en biff, så en dårlig chick-flick på hotellrommet, og møtte på sykehuset i god tid dagen etter.
Puppene ble først skvist og klemt i mammografimaskinen, etterfulgt av ultralyd. Radiologen var en behagelig type, rolig og nøyaktig. Han tok mål og prøver av «klinkekula» mi, og sa blant annet at jeg var «på et tog som allerede har forlatt stasjonen», et beroligende uttrykk, som forsikret meg om at jeg var godt ivaretatt.
Etterpå ventet samtale med kirurgen. Hun var tydelig, rolig og la ingenting i mellom. Det er ingen bakdel. De etterhvert vanlige spørsmålene ble stilt igjen, om det var visse typer kreft i familien, når jeg fikk mens første gang, om jeg var kommet i overgangsalder, osv. Svar på prøvene kunne jeg få på lillejulaften. Ville jeg virkelig det?
Og ja, det ville jeg jo. Midt mellom putehyllene på Jysk, på en aller siste bytur med ungene, ringte hun. Det var lille julaften, og jeg hadde brystkreft.
Hun snakket om operasjon og pårørende, om stråling og kreftsykepleier, om cellegift og julefeiring. Det eneste jeg hørte var kreft, kreft, kreft.
Uten kontroll over ansikt, tårekanaler og stemmen, snublet jeg jeg tilbake til jentene. Det gikk bedre enn forventet. Etter en stund kjørte vi videre på vår planlagte rute. Gaver skulle leveres, fløte og frukt handles inn. På kirkegården tente vi lys på pappas grav, som vanlig lille julaften, og jeg gråt stille inni meg.
Da jeg parkerte hjemme var Roy utenfor, ryddet det som skulle ryddes, og ventet. Igjen var jeg liten og redd, men trygg. Han skalv i stemmen, tørket tårer, og var igjen mitt faste holdepunkt.
Lillejulaften gikk sin gang. Jeg hadde kreft og vasket gulv. Nissene kom ned fra loftet, juletreet var aldeles nydelig, og jeg hadde kreft. Miriam vasket badet, ingen kunne finne juletrestjerna, hovmesteren snublet som vanlig, og jeg hadde kreft.
Attpåtil oppdaget vi at Sara hadde hodelus, men for sent til å rekke apoteket. Mellom den årlige julaftenfrokosten hos svigers, og «Reisen til julestjernen» fikk jeg tak i lusemiddel og ny toppstjerne.
Mens pinnekjøttet dampet fikk hele familien lusekur, de siste gavene ble pakket inn, en overraskende julenisse stakk innom, og jula ringte inn. Jentene fikk stort sett det de ønsket seg, jeg tørket noen villfarne tårer og det ble jul allikevel.
Kategorier:2015, Brystkreft, Før
Stikkord:#Breastcancer, #brystkreft, #Christmas, #jul
Silver Linings Notebook 