Kofferten står på stuegulvet. Det gjenstår bare å pakke litt i den.
Som vi trodde, er det litt vær over Saltfjellet for tiden. Idag har det vært kolonnekjøring og stengt. Glad for at vi bestemte oss for å dra i morgen. Det er bedre å ta en ekstra overnatting, enn å bli stående, og kanskje ikke komme frem tidsnok til undersøkelsene onsdag. Vi tar med ekstra, varme klær i bilen. I tilfelle.
Jeg fikk endelig fortsatt på jobben med å legge gulv på kryploftet, så vi har plass til å lagre rotet vårt der. Handywoman. Dermed er gjesterommet endelig blitt cirka ryddig, og senga der inne er klar til bruk. Svigermor flytter inn i morgen, sånn at jentene kan få være hjemme, og ha det så ‘vanlig’ som mulig.
Juletre og nisser er ryddet bort. Et par duker ligger igjen, støvsugeren burde ha tatt seg en runde. Det får gå. Orker ikke å gjøre det selv, og vil heller ikke mase på de andre om det. Satser på at det OK når vi kommer hjem, men forventer ikke nyvaskede gulv. Det er forsåvidt ikke hverken viktig eller vanlig på en fredag hos oss.
Utrykket «God nok» kan brukes mye utover det nye året også.
Min splitter nye rosa (Rosa-sløyfe-rosa!) OnePiece kom idag, og den ser fantastisk god ut. Den blir god å ha i tiden fremover. Stikker innom senteret i morgen og kjøper meg et par BH-lignende plagg som ikke klemmer og strammer, så er jeg klar. Superklar, faktisk.
Det har vært rare dager.
Jeg har fått blomster på døra fra venner og kollegaer. Det ligger en «Sykepresangpakke» fra Sissel hos mamma, som må hentes før avreise.
Det kommer meldinger på telefon og facebook fra gode venner som tenker på meg. Det er godt. Jeg er lettrørt for tiden, og det er i grunnen helt greit.
Jeg stod opp i morges, tidsnok til en bitteliten morgenstund med Sara. Hun er 12 år, og har ordnet frokost og matpakke selv siden første klasse, så hun trenger meg ikke. Men jeg liker det. En liten prat, en god klem. Ha en fin dag, sier jeg hver morgen.
Satte meg ned med en kaffekopp. Facebook. Nyheter.
RIP David Bowie.
Ny plate kom ut på på 69-årsdagen hans fredag, og søndag døde han etter 18 måneders kamp mot kreft.
Brystkreft er det ikke. Det dør man jo ikke av.
Det har jeg jo sagt høyt mange ganger i det siste. Men tankene farer alle veier, og hører ikke alltid på meg. Føler det er viktig å si det av og til likevel.
Husker første gang jeg så Bowie på TV. Jeg var åtte år, og det var jul i huset hjemme på Båsmoen. «Little Drummer Boy/Peace on earth». Duett med Bing Crosby.
Bowie var kjekk, tynn, rar, og brukte sminke. Jeg har hørt en del Bowie siden da.
Lisa kom på besøk, og vi ble sittende i timesvis. Alt var som vanlig, og vi snakket som vanlig om alt mulig. Vanlig er undervurdert. Klinkekula opptar underbevisst mye av tankene mine, og da er det godt å koble ut, fokusere på noe vanlig.
Miriam – som ikke klemmer særlig ofte – tok klemmerunden på oss begge før hun la seg i kveld. Hun sier ikke stort, men hun tenker nok endel på det som skjer nå likevel.
Det skal bli ufattelig godt å få bort klinkekula.
Når det er gjort, kan jeg puste litt ut. Se litt lengre fremover. Legge en slagplan. For det blir en kamp fremover, det må jeg begynne å forberede meg på nå. For å bruke en floksel; I’ll kick cancers butt. Jepp.
Til helgen er vi hjemme igjen, og en uke senere regner jeg med at klinkekula er ferdig analysert. Det er skummelt. Men det skal gå bra.
Brystkreft dør man ikke jo av!
Kategorier:2016, Brystkreft, Underveis
Stikkord:#Bowie, #Breastcancer, #brystkreft, #Handywoman, #Klinkekule
Silver Linings Notebook 