Standardsvaret mitt, for tiden…..
Mange spør, og jeg svarer jo så godt jeg kan. Men hvor ærlig skal jeg være? Hvor mye skal jeg si? For det alle egentlig helst vil vite, er jo at det går bra.
Det gjør jo det, for det meste. Og til slutt, såklart!
Men akkurat nå, går det litt i alle retninger.
I går hadde jeg en sånn dag. Ble sittende å se en film som gikk på TV. «Still Alice», der Julianne Moore får tidlig alzheimer, og hvordan dette påvirker hennes liv, familiens liv. Veldig bra film, men ikke akkurat et smart filmvalg, på nåværende tidspunkt.
Hadde også tenkt å se » The fault in our stars». Har sett den før, og derfor er den utsatt på ubestemt tid. Jeg har visst nok med de følelsene som allerede løper løpsk, og trenger ikke påfyll av mer. Men så er det det da, at det noen ganger gjør godt å bare gråte litt. Koble ut, slippe kontrollen, være litt liten og bittelitt redd.
Så da ble det sånn da.
Mamma ringte rett etter at filmen var ferdig. Det ble selvfølgelig tårevått, og mamma trøster som bare mamma kan. Vi må snakke om noe helt annet, ellers slutter jeg ikke. Vi avslutter praten i stedet, og så gråter jeg litt mer. Roy trøster også. Henter servietter. Holder om meg til jeg er ferdig. Tørker tårene, pusser nesa, tar meg sammen.
Så er det over. Til neste gang.
For det tar på både kropp og sjel, dette.
Kroppen har forsåvidt fått litt tyn på sine 41 år, men jeg følte meg jo frisk. Og så kom cellegiften. Bryter meg ned, gjør meg syk. Så blir det opp til meg å bygge meg opp igjen etterpå. Det er en stor påkjenning, og å si at jeg har det bare bra blir ren løgn.
Så sånn er det. Det går opp og ned.
Kategorier:2016, Brystkreft, Cellegift, Mellomtiden, Underveis
Stikkord:#Breastcancer, #brystkreft, #KickCancersButt, #oppogned
Silver Linings Notebook 
Jeg har alltid vært lettrørt, og enda mer nå. Bare å grine, få det ut, og så bretter vi opp ermene og gyver løs på neste kur. Ikke prøv å holde igjen følelser, det bare bygger opp stress i kroppen. Stå på 👍😘
LikerLikt av 1 person
Helt sant, Gitte! 🙂
LikerLiker