Siden sist har det vært veldig opp og ned.
Klinkekula var endelig ferdig analysert, og vi reiste til Bodø for å planlegge løpet videre.
Vi startet hjemmefra i sjutiden, hadde time litt etter 12, og planla å kjøre til og fra samme dag, hvis det lot seg gjøre.
Det var som å få et knyttneve over nesen, da Kirurgen sa at min type kreft «ikke var av det snilleste slaget». (Etterhvert har jeg lest meg til at min lite snille krefttype kalles «trippel negativ brystkreft.)
Jeg brast med èn gang. Kleenex’en ble hentet frem. Det var ikke dette jeg hadde ventet meg idag.
Operasjonen hadde imidlertid vært vellykket; klinkekula, som målte 17 mm på det meste, og alt vev rundt den, som kunne tenkes å ikke være helt friskt, var fjernet, og det var ingen tegn til spredning til lymfeknutene.
Vi reiste altså til Bodø i denne dagen for å legge en plan.
Det har vi også gjort, selv om vi ikke hadde sett for oss at den skulle innebære cellegiftbehandling i seks måneder. Sånn blir det nemlig. «Dette tar et år», sa Kirurgen. Da først er jeg ferdig med all behandling, og kan begynne å leve normalt igjen.
På vei ut av kontoret, klemte Kreftsykepleier meg, og sa » Dette går bra, Trine!! Husk at kreften er ute av kroppen, og det som skjer fremover er for å holde den borte.»
I den ene hånden hadde jeg en rekvisisjon på parykk.
Den andre hånden ble holdt fast og godt av min kjære.
Vi bestemte oss for å kjøre rett hjem.
Siden sist har det vært veldig opp og ned.
Tankene har surret rundt sin egen akse, mens jeg har prøvd å dra dem med i riktig retning. Det har ikke vært like lett hver dag, og noen ganger har jeg bare sluppet taket, og latt dem vandre. Det viktigste er å hente dem inn igjen, før de vandrer for langt.
Kategorier:2016, Brystkreft, Cellegift, Mellomtiden, Underveis
Stikkord:#Breastcancer, #brystkreft, #Cellegift, #Klinkekule
Silver Linings Notebook 