Silver Linings Notebook

Min sølvkantede dagbok – fra livet med brystkreft – og livet etterpå

På gjensyn, Montebello!

Det aller beste med å reise bort, er å komme hjem igjen!!
Denne reisen skal jeg imidlertid prøve å gjøre flere ganger.

Roy og jeg har vært på en ukes opphold ved Montebellosenteret i Mesnali, like utenfor Lillehammer.
Montebellosenteret var ferdigstilt i år 1900, og ble lenge brukt som tuberkulosesanatorium. Fra 1990 har det vært brukt som kurssenter for kreftsyke og deres pårørende.

dsc_0260_c7b18ccd

Her kan man delta på familiekurs, parkurs, vinteraktivitetskurs, pilgrimsvandring, kurs i skaperglede, ernærings- og kostholdskurs og mye annet.

Kurset vi var med på kalles «Kreft – Hva nå» og denne gangen var det spesielt for oss som har brystkreft og, for dem som ønsket/kunne det, våre ledsagere.
Man må betale en egenandel pr. person for oppholdet. For vår del ble det ca 2000, noe vi uansett hadde brukt på mat om vi hadde vært hjemme.

Vi valgte å kjøre bil, og overnatte på turen begge veier, for å slippe èn veldig lang og tung reisedag hver vei, med bil/fly/tog/drosje fra grytidlig morgen til sen kveld.
Kostnadene ble halvert på denne måten, og siden vi måtte legge ut for disse selv, for så å få dem refundert fra Helfo, ble det bedre å legge ut 6-7000 i reiseutgifter, enn rundt 14.000 nå når jula nærmer seg… Flyturen Mo i Rana – Oslo er rett og slett svindyr!

Vi kjørte hjemmefra torsdag forrige uke. Vi «flyttet» ut, og mamma «flyttet» inn sammen med Sara og Bast. Vi kjørte til Trondheim, overnattet, og så videre til Mesnali fredag.
Der fikk vi en varm velkomst i resepsjonen, fikk utdelt navneskilt, romnøkler, informasjonshefte og program for uka.

Når det nærmet seg middagstid stilte vi oss ved inngangen til spisesalen. Det var jeg, Roy og en del andre damer. Ble litt skeptisk, for hvor var alle de andre mannfolkene?? Tenk om det ikke var noen andre menn der enn Roy??

Da dørene til spisesalen åpnet seg, så vi imidlertid at det var to innganger, og fra den andre siden kom det masse folk, både menn og kvinner.
Det var folk i alle aldre, totalt 45 personer, og mange av dem ble vi godt kjent med i løpet av uken. I tillegg hadde mange det samme ujevnt korte, grå håret som meg!

Kokken presenterte dagens middag, det var mulig å kjøpe øl eller vin til maten, og da var det bare å finne seg en plass å sitte, og bli kjent med de andre.

Denne første kvelden gikk de fleste på «oppdagelsesferd» rundt i det erværdige, gamle huset, som viste seg å være rundt 7000 m2 fordelt på flere fløyer og tre etasjer.
Kjelleren var enorm, med metertykke murvegger, flere stuer, stille-rom, varmebasseng, gymsal, hobbyrom og grupperom.
I første etasje var det i tillegg til spisesal og resepsjon, auditorie, grupperom og kontorer, og i andre etasje var det også stuer, grupperom og gjesterom.
Overalt var det vakker kunst, gamle peiser, flotte møbler og varme, fine farger. Et trivelig miljø, rett og slett.
Vel på plass på rommet, fant vi ut at wi-fi’en ikke virket på akkurat vårt rom (og det klarer man seg jo ikke uten!!), så neste dag fikk vi byttet rom.

Lørdag var første kursdag, og vi møttes i auditoriet etter frokost.
Her møtte vi kurslederne Solbjørg og Camilla, som informerte litt om hva vi hadde i vente, og litt annen praktisk informasjon.

De neste dagene hadde mye innhold; litt fysisk aktivitet, gode foredrag fra bla. onkolog, gestaltterapeut, Brystkreftforeningen, sexolog/samlivsterapeut, fysioterapeut og ernæringsfysiolog.
Her kom det frem mye god informasjon, og et par av disse foredragsholderne fikk et ekstra tak på de aller fleste.
Jeg må fremheve Gestaltterapeut Sigvor Ljone spesielt. Det hun gjorde i auditoriet der, var rett og slett fantastisk, og gjorde kraftig inntrykk på hver og en av oss.
Hun har til nå holdt i overkant av 600 foredrag på Montebellosenteret, og på slutten av dette foredraget ble det en markering av hennes 25 år som fast foredragsholder.

Det beste med denne uken – for meg – var å bli satt i samarbeidsgruppe med damer på ca. min egen alder. Det var lagt opp til mye tid sammen i grupper, til erfaringsutveksling og refleksjoner, og dette var veldig verdifullt.
Det er ikke til å komme bort fra at man føler seg ganske alene når man har fått en kreftdiagnose. Redsel, sorg, sinne, hjelpeløshet, mangel på forståelse, at man «ramler ut» av et sosialt fellesskap, og i tillegg opplever varierende grad av rent fysiske endringer og utfordringer, er med på å endre livet totalt. Dette må man desverre oppleve selv, for å kunne forstå, og på den måten følte jeg litt at jeg «kom hjem» når vi på gruppen fant tonen.

Mennene ble også satt sammen i grupper, også de delt etter alder. Jeg tenker at det har vært minst like verdifullt for dem, som for oss jentene.
Å stå ved siden av en syk kjæreste/samboer/kone, ute av stand til å hjelpe, er tyngre enn man aner, og i motsetning til oss med kreftdiagnose, får ikke våre kjære den oppfølgingen og støtten også de trenger.
For mannfolkene var det nok derfor ekstra godt å endelig få luftet litt på tankene man har rundt alt det som følger med, og snakke med andre som er i samme båt.

Vi hadde en artig kveld i «Storstuggu» med ei sprudlende dame fra bygda, Kari, som fortalte vitser og selvkomponerte dikt, et ordentlig fyrverkeri på 71 år, som leste Alf Prøysen og hadde en selvironi og humor som man kan lete lenge etter uten å finne like.
Vi hadde en trivelig kveld ute i lavoen, med varm eplegløgg og pepperkaker, da røyklukten fra bålet permanent flyttet inn i klærne våre. Denne ble arrangert av studenter i kreftsykepleie, som hospiterte på Montebello denne uken.
Vi hadde utelunch på bålplassen, etter en god og varm tur på vei og skogsløyper, bestående av elgkjøttsuppe og grove rundstykker, etterfulgt av bålkaffe.
Vi hadde også festmiddag torsdag kveld – arrangert av kjøkkenpersonalet – med treretters middag, øl/vin/kaffe avec til de som ønsket det, og etterpå, overlatt til oss selv ble det både quiz, allsang, og gode samtaler.

Når uken vår var over fredag formiddag, var det med en god følelse vi sjekket ut av rommene våre. Noen reiste tidlig, noen ble til etter lunch, med alt fra 20 minutters bilvei hjem, til flytur på over 200 mil.
Selv satte vi oss i bilen, og startet på den lange hjemturen, full av gode tanker, verdifulle minner og nye bekjentskaper.

Jeg anbefaler alle som har/har hatt en kreftdiagnose, eller deres nærstående, å ta en tur til Montebello!! Søknadsskjema ligger her og lege eller sykehus hjelper deg med den.

 

Kategorier:#TaTilbakeLivet, 2016, Brystkreft, Etter

Stikkord: , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s