Polyannasyndromet er tendensen til å huske hyggelige elementer fremfor ubehagelige. Den ubevisste trangen til å fokusere på det positive, og sile ut det negative. 3. grads optimisme. Dette syndromet, med det fine navnet, har alltid føltes kjent.
Vi ser Polyannasyndromet i alle mulige sammenhenger.
I skrytestatusjaget på sosiale media er det lett gjenkjennelig. Ofte er det helt genuint. Noen ganger blir det påtatt og kunstig, og hjerte-hjerte-lykkelige rauser oppdateringene nedover facebookfeeden, med en overdose Polyanna mer eller mindre mellom linjene.
En stund snakket man om at man måtte vise at man var menneskelige, at man måtte vise frem mer enn den kunstige fasaden vi liker å speile oss i. Usminket. Sårt. Virkelig.
Men det blir ofte sett på som negative utbrudd, forstyrrende elementer mellom alle de lykkelige, vakre, veltrente, hjemmekoselige rødvinspostene på feeden.
Og de som poster sin virkelighet uten filter, blir ofte oppfattet som sutrende, oppmerksomhetssugne surpomper. Og Polyanna glimrer med sitt fravær.
Jeg lider antagelig kraftig under Polyannasyndromet. Jeg omfavner det. Trenger det.
Vil at det skal ose av positivitet og pågangsmot av de jeg har rundt meg. Og aller mest av meg selv.
Og tilsynelatende er det nok slik. Jeg er en positiv sjel, som med et stort smil har slentret gjennom livet, og alltid hatt troen på et godt resultat, uansett sammenheng. Dette var vel ikke så ille? Det går nok bra til slutt. Det ordner seg for snille jenter. Polyanna i bøttevis.
Livet har det med å slå meg hardt i pannen av og til. Noen ganger nok til å gi meg en støkk. Andre ganger preller det bare av. Polyanna taper kanskje en runde nå og da, men vinner stort sett hver eneste kamp.
Men så var det denne ene gangen da, da livet snek seg opp bak ryggen på meg, deiset meg hardt i bakhodet, slo meg rett ned. Jeg jobber fortsatt med å reise meg. Karrer meg opp. Fryktelig sakte. Og faller igjen. Men jeg gir meg ikke. Polyanna er fortsatt med.
Idag kom meldingen om at Thea Steen har gått bort. 26 år.
For noen uker siden gikk Karla Siverts bort. 29 år.
Disse unge, vakre kvinnene som åpenhjertig og offentlig fortalte om sin kreft, med fantastisk positivitet og pågangsmot. De pyntet ikke på. De bygde ikke fasader. Men de smilte så vakkert. Hadde de også et snev av Polyannasyndromet?
Disse nyhetene slår også hardt. Treffer blink og holder meg nede.
Jeg blir så veldig trist. På deres vegne. På deres kjæres vegne. Og trist for alle de andre der ute som fikk samme skjebne, samme uforrettede sak. Så urettferdig livet er. Og Polyanna må vike en stund.
Min egen kreft blir igjen et livstruende monster, etter å ha hvilt seg opp litt. Slaget er fortsatt i full gang. Alle våpen er tatt i bruk. Men er det nok? Hvordan kan jeg vinne denne kampen, når så mange andre ikke gjør det?
Og jeg ønsker at Polyanna var her igjen.
Ja. Jeg er positiv. Optimistisk. Jeg smiler og ler. Er kruttsterk. Har pågangsmot. Unngår det ubehagelige, og pøser på med det hyggelige. Suger til meg alt Polyanna har å gi meg.
Men ikke udelt. Av og til er det rett og slett ikke nok Polyanna i livet mitt.
Kategorier:2016, Brystkreft, Cellegift, Mellomtiden, Underveis
Stikkord:#Polyanna, #Polyannasyndromet, #SilverLiningsNotebook, #SjekkDeg
Silver Linings Notebook 
❤
LikerLikt av 1 person
💖
LikerLiker
Har aldri hørt om dette syndromet, men når jeg leste om det kjenner jeg meg så igjen. Og ikke minst så kjenner jeg igjen min lillesøster som dessverre døde av kreft i fjor, 27 år gammel. Hun var så positiv og kjempet helt til siste stund.
Jeg heier på deg i kampen mot kreften! Sender deg en god helg klem 🙂
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for gode ord!
Leit å høre om din søster…. 💖
God helg-klem til deg også!! 😊
LikerLiker