Silver Linings Notebook

Min sølvkantede dagbok – fra livet med brystkreft – og livet etterpå

sub rosa…

…..er et latinsk utrykk for fortrolig, konfidensielt, privat, hemmelig.
Jeg har, fra jeg ble syk, valgt å fokusere på motsetningen;
non-sub Rosa.
Åpenhet. Offentlighet. Synlighet.
Fordi jeg tror på at det gjør mer nytte for seg.

Kreft er – merkelig nok – et tabu i dagens samfunn.
Noe vi ikke snakker om. Vi bare hvisker om det, samtidig som vi rister på hodet, og samtykker i at det er helt forferdelig.
Det gjør vondt å snakke om. Det er ubehagelig og skummelt.

Vi hører om folk som har fått «det unevnelige».
Så ser man ikke noe til dem på en stund.
Etter en viss tid, er de tilsynelatende tilbake til normalen igjen, eller i andre tilfeller borte for alltid.
Hvis det første er tilfellet, nikker vi smilende, mens vi gir uttrykk for at vi «visste det ville gå bra». I motsatt fall fortsetter vi hoderistingen, tørker en tåre, og på et eller annet tidspunkt går vi videre med vårt eget liv.

Det jeg vil fokusere på her, er Mellomtiden.
Tiden mellom man får den knusende, livstruende diagnosen, og utgangen av den, hva den enn måte være.
Mellomtiden, da alt annet blir uvesentlig, og alt fokus ligger på å overleve.
Imens lever alle andre ved siden av, parallelt med deg selv, sine egne liv.

Jeg valgte å være åpen.
Jeg gikk tidlig ut og fortalte på facebook at jeg var en av 12 kvinner som hvert år blir diagnostisert med brystkreft. Og facebook eksploderte.
Jeg fikk en enorm mengde trøst og støtte, ros for at jeg delte, og oppmuntringer om at dette kom til å gå bra, fra fjern og nær.

Med mine 41 år, er jeg ikke nådd statistisk alder for brystkreft, og det har heller ikke de fleste jeg kjenner.
Men plutselig – og dette er helt fantastisk – ble kvinnene i min bekjentskapskrets opptatt av sine egne pupper, og gjorde det de kunne for beskytte seg selv, slik vi alle gjør når vi værer fare.
De gjorde det eneste riktige. De sjekket seg.
Det som er så fint er at, uten min egen åpenhet, hadde de kanskje ikke tenkt at dette var relevant for dem på dette tidspunktet.
Slik det ikke var relevant for meg, før jeg selv stod der, med puppen skvist inn i mammografimaskinen, med en voksende stein i magen.
Og allerede der føler jeg at jeg har åpnet en dør.

Jeg begynte å skrive på denne bloggen.
Først og fremst for min egen del.
En hemmelig, personlig dagbok, helt privat, usynlig for det store internettet, og usynlig for alle jeg kjente.
Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var noe som jeg måtta la andre få ta del i, først og fremst for å informere om meg selv, status og behandlingsmetode, men etterhvert også for å dele tanker og følelser rundt denne enorme krisen som hadde rammet meg og mine nærmeste.
For hvordan skulle de ellers kunne begynne å forstå hvordan jeg hadde det?

Og tilbakemeldingene strømmet på.
Utelukkende positivt. Innimellom så positivt og rørende, at jeg blir litt forlegen av det.
Jeg ville bare «tømme hodet», dele informasjon og vise den tidligere omtalte Mellomtiden. Limbo. Unntakstilstand.
Den man sjelden ser noe til, dersom den som er syk ikke er veldig nærstående.
Da skjønte jeg at non-sub Rosa var særdeles viktig.

For man vet ikke bedre. Og noen trenger kanskje heller ikke å vite.
Mange går gjennom tiår etter tiår, uten å møte særlig motgang, og har dermed små muligheter for å forstå.
Mange streifer innom en større krise, i form av noen nære som selv opplever den, og kan nok bedre sette seg inn i hva det vil si.
Og mange opplever krisen selv, kanskje flere ganger, gjennom livet, det være seg alvorlig sykdom, ulykke, eller andre beinharde slag.

Jeg ble selv kjent med kreft i veldig ung alder.
Min far hadde kreft i uforklarlig mange år, før vi mistet ham.
Jeg har kjent unge, flotte mennesker som har gått bort, og jeg kjenner mennesker som har hatt kreft, og heldigvis blitt friske igjen.

Retrospekt er det lett å se at jeg ikke alltid gjorde og sa de riktige tingene.
Jeg burde ha brydd meg mer om dem.
Jeg burde ha strukket meg litt lengre for å forstå, og hjelpe, hvis jeg hadde kunnet bidratt med noe. Jeg burde ha annerkjent deres frykt og redsel, mens jeg samtidig satte pris på at jeg hadde dem. Det skal ikke alltid så mye til.
Jeg ser at også jeg var en av dem som ristet lett på hodet, og tenkte at dette var leit. Jeg visste ikke bedre.

Man lærer utrolig mye etter å ha fått en så alvorlig sykdom.
Om seg selv. Om dem man har rundt seg.
Og man endrer seg ganske radikalt underveis. Perspektivet zoomes inn. Utelukker det som ikke er så viktig lengre. Fokuserer på det som virkelig betyr noe.
Alt det man tidligere ønsket seg, hvor viktig er det egentlig?
Alle menneskene vi har rundt oss, hvem er der faktisk for deg?

Derfor non-sub Rosa. Åpenhet. Offentlighet. Synlighet.
Så viktig det er å ikke skjule, hemmeligholde selve Mellomtiden, fordi den er så uendelig for den som er fanget i den.

 

Kategorier:2016, Brystkreft, Mellomtiden, Underveis

Tags: , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s