Gjennom min storm har jeg hentet mye styrke i å skrive ned tankene mine her inne. Og dele dem. De måtte deles.
Det finnes utallige blogger som omhandler temaet kreft. Ærlige, rå, usminkede fortellinger om opp- og nedturer. Min blogg ble ikke slik.
Dette ble en dagbok, med mine tanker fra en tøff og krevende periode i livet. Mine opplevelser. Ikke en fasit for andre.
Facebook forteller meg at det idag er akkurat et år siden jeg første gang delte historien om min storm. Tilbakeblikket er både sårt og godt. Sårt, fordi jeg var så langt nede, så totalt uten kontroll, og fordi jeg var fryktelig redd for en fremtid jeg ikke visste om jeg hadde. Godt, først og fremst fordi det er et tilbakelagt kapittel.
Nå er det seks måneder siden jeg var ferdig med behandlingen. Tålmodigheten og optimismen har måttet bukke noen ganger underveis, men sakte, sakte stiger formkurven.
For et år siden måtte jeg få hjelp til å ta på sko, før jeg kjempet meg gjennom en kilometers gåtur i slow-motion. Nå knytter jeg skoene mine selv, og langer avgårde, en halv mil nesten hver dag.
For et år siden var tidsperspektivet mitt veldig kort. Tre uker fremover til neste kur. Deretter bare en uke fremover, når cellegiftkurene kom ukentlig. Nå øver jeg meg på å planlegge igjen, ting som skal skje om flere uker, om flere måneder, med vekslende hell. Jeg har lett for å tenke at alt som skal skje «der fremme» må være med forbehold. Hvis formen er bra nok. Hvis humøret er bra nok.
Hvis må bort. Det er en øvelse, og jeg ligger i hardtrening.
For et år siden sto jeg midt i stormen. Jeg kom meg gjennom den, og nå rydder jeg opp etter den. Det tar lengre tid enn jeg først trodde, er mer krevende enn jeg så for meg for et år siden. Men det går. Fremover.
Kategorier:#TaTilbakeLivet, 2017, Etter
Silver Linings Notebook 
Godt og få det ut og frem,du kommer deg heldigvis gjennom det vanskelige som har hendt deg,vi heier deg frem.Fint at du er så flink til og dele med oss andre dine tanker.
LikerLikt av 1 person