Silver Linings Notebook

Min sølvkantede dagbok – fra livet med brystkreft – og livet etterpå

Små øyeblikk

94e631e2dab403bcaa59a0e6f8e53b1e

Å leve hver dag som om den var den siste…
Hva betyr det, egentlig?
Rekk opp hånden, dere som har satt opp en «bucket list», fylt av ting som å hoppe i fallskjerm, svømme med delfiner, bestige de høyeste fjelltoppene, reise til verdens ende, eller hva enn det er folk drømmer om å oppnå i livet sitt.

Jeg har definitivt ikke gjort det. Jeg trenger ikke å oppnå noe ekstraordinært.
Å leve hver dag som om den er den siste føles litt som en løgn, noe man sier fordi det er en vanlig ting å si. Men hvor mange lever faktisk etter det prinsippet?

Jeg trives veldig godt med de små øyeblikkene som er min hverdag. Den undervurderte hverdagen, som ikke alle setter like stor pris på.
Jeg vil føle trivsel. Glede meg over de små tingene. Og de store. Øyeblikkene.

Se en film. Pynte til jul. Gå en tur. Feire et eller annet. Rydde kjøkkenet etter en god middag. Legge seg i nyvasket sengetøy. Få en god klem. Spise vafler. Rake plenen. Kjenne solen varme. Sitte ute i lyse sommernetter. Kjenne gress mellom tærne. Spise sjokolade. Prate. Synge. Le.
Og alt det andre som for meg er selve livet.

Drømmer har man jo alltids.
Oppleve. Reise. Lære. Jobbe. Oppnå konkrete mål. Kjøpe de tingene man ønsker seg. I en materialistisk verden, er jo det en del av livet.
Ikke et behov, men en lyst. Og for mange bare en fjern drøm.

Jeg har behov for å være til.
Å få fortsette å delta i det jeg har vært med på å skape. Fremtiden.
Oppleve nye små og store øyeblikk og begivenheter, som er blitt enda viktigere for meg nå enn før, da jeg ikke tenkte på dem. Og slett ikke verdsatte dem nok.

Ingen har garantier. Vi kan bli truffet av det toget. Bakken kan åpne seg opp og vi forsvinner ned i intet. Flyet kan styrte.
For meg åpnet bakken seg, flyet styrtet, og toget kom i full fart rett mot meg. Alt på en gang, i overført betydning. I dagene, ukene og månedene etter kreftdiagnosen.
Jeg har kjent på sorgen over at livet brått ikke var en selvfølge, og jeg skjønte at øyeblikkene var så viktige.

I fremtiden velger jeg å se på de små øyeblikkene som konkrete mål.
Det som kanskje føles ubetydelig når det skjer, kan oppleves som en enorm begivenhet sett i et annet lys.

 

Kategorier:#TaTilbakeLivet, 2017, Etter

Stikkord: , ,

2 replies

  1. Er enig med deg ,plutselig er dagen gått og kan ikke gjøres om det er vell om og gjøre og ta vare på de øyeblikk som er noe .

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s